Blogglysten forsvant brått som dugg for solen, og det har jammen tatt sin tid å få den tilbake igjen. Men endelig er den så smått på plass, og jeg satser på at den kommer i større mengder etterhvert.
De siste månedene har det skjedd mye i livet mitt, på godt og vondt, på privaten og på jobb. Rutiner har forsvunnet, mat har vært smaksmessig uinteressant, andre deler av livet har vært lang mer presserende enn matgleden og en stakkarslig blogg.
Vannkefirkornene har måttet lide seg igjennom (men de er fremdeles i live, hurra!), mens den stakkars viilien har tatt kvelden. Livet har endret seg, gamle planer har blitt byttet med nye, og det har i det hele tatt vært noen vanskelige måneder.
 |
| "Veivalg" av Mia Katrine Tvete |
Og midt i dette har vært så fascinerende å virkelig kjenne på kroppen hva denne maten gjør!
Hvordan kroppen min skriker etter næring, når den ikke får i seg det den trenger. Hvordan den kan veksle mellom å ikke ville ha mat en hel dag, for så å få en ekstraordinær kjøtt- og blodtørst på kvelden. Hvordan jeg plutselig kjenner at jeg trenger salt, fett, kjøtt, magnesium eller kefir. Hvor tydelig kroppen forteller meg hva den liker og vil ha, og hva den ikke vil ha.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve at jeg ble på gråten når det var tomt for kefir, eller at jeg danset en seiersdans når jeg fant en ostebit jeg hadde glemt. Hvordan jeg skulle gumle i meg mengder med carpaccio og tartar på kvelden, for så å våkne i et perlehumør jeg ikke hadde sett snurten til på ukesvis.
Hvordan jeg har best effekt av lever sent på kvelden, for da spretter jeg opp på morgenen!
Dette siste halvåret har jeg definitivt lært meg selv bedre å kjenne. Jeg har turt ting jeg aldri trodde jeg skulle tørre, trådt utenfor komfortsonen min og opplevd at det kjentes fint. Kastet meg hodestups ut i nye prosjekter, men samtidig prøvd å ha fokus på hverdagen, for det er tross alt hverdager det er flest av. Veldig mange av disse nye opplevelsene og lærdommene har i bunn og grunn kommet via tradisjonsmaten, på den ene eller andre måten! Hvor utrolig er ikke det!
Ved å komme nærmere maten, næringen og kroppens signaler, har jeg også blitt bedre kjent med meg selv som person.
Som et eksempel kan nevnes denne høstens slakt. Jeg, som aldri før hadde tatt i et dødt dyr, og syntes synd på overkjørte metemarker, kvinnet meg opp til både hønse- og vaktelslakt, og partering av egne hjemmeslakta (nei, jeg skjøt ikke selv) lam. Med andre ord tok jeg liv for å skaffe meg selv mat. Og det har gått overraskende fint! Den stoltheten jeg føler når jeg ser fenalårene, hjertene, pinnekjøttet og spekepølsene henge på loftet finner du ikke i frysedisken på Rema 1000. Den gleden ved å bruke absolutt alt på slaktet, og føle en takknemlighet for dette lammet som smaker og nærer så vidunderlig. Det har rett og slett gjort noe med meg som menneske.
Jeg har blitt langt mer takknemlig som person, ikke bare ovenfor maten, men også på alle andre plan. Jeg har kjent på ubehaget og redselen når man skal gjøre noe for første gang, og overkommet det, noe som hjelper godt på prestasjonangsten i arbeidslivet også.
Ikke minst har jeg blitt en (enda) større forkjemper for dyrevelferd!
 |
| Av Mia Katrine Tvete |
Alt i alt har det vært et vondt, godt, slitsomt, nervepirrende, spennende og lærerikt halvår for meg.
Nå begynner oppskriftene å hope seg opp, så du skal ikke se bort i fra at det kommer noe mer spennende her om ikke lenge.
Ha en strålende kveld.
